Den pedagogiske samtalen (refleksjon)

Den svenske skoleforskeren Gunnar Berg har skrevet en interessant artikkel med tittelen Det pedagogiska samtalet i multiprofessionella organisationer. Artikkelen er et av kapitlene i boka: Dagens viskningar- morgondagens rop (Stockholm: Gothia, 2000). Her presenterer jeg artikkelen og deler noen refleksjoner jeg har gjort meg etter å ha lest den.

Innholdet i kapittelet:
Kapittelet utdyper tema som Gunnar Berg har behandlet i sin forskning og i flere av bøkene sine: Skolen som institusjon og skolen som organisasjon. Her bruker Berg tre ulike modeller for å belyse et mer generelt organisasjonsperspektiv. Spesielt retter han blikket mot forholdet mellom styringsstrukturen og ulike former for profesjonalisme hos aktører i organisasjoner.

Sentralt står begrepet styringsstruktur. Ved hjelp av et korsdiagram beskriver forfatteren den horisontale styringsstrukturen som den typen virksomhet som en organisasjon utfører. Dette berører mål, rammer og grunnfunksjoner i organisasjonen, altså hva som blir gjort, INNHOLDET. Ytterpunktene på den horisontale aksen er marked og regulering. Den vertikale styringsstrukturen beskriver måten virksomheten blir drevet på, altså hvordan, FORM. Ytterpunktene på den vertikale aksen er sentralisering og desentralisering.

Ut fra plassering i korsmodellen skiller Berg mellom ulike styringsformer:

1. Sentralt styrte virksomheter kan ha styringsformene: resultat- og regelstyring. (Direkte styring)
2. Desentralisert styrte virksomheter kan ha styringsformene: mål- og rammestyring. (Indirekte styring)

På bakgrunn av plassering av begrepene styringsstruktur og styringsformer foretar forfatteren en kobling mellom styringsstrukturer og ulike former for profesjonalisme hos aktører i organisasjoner. Sentralt står begrepene uniprofesjonalisme og multiprofesjonalisme.

Berg presenterer to tilnærminger til profesjonsstudiene: Den uniprofesjonelle ansatsen som har fokus på hver enkelt yrkesgruppe og arbeidsdeling. Den multiprofesjonelle som har fokus også på relasjonen mellom yrkesgrupper og den organisasjonen som de er knyttet til og arbeidsintegrering. Tre viktige kriterier på profesjonalitet trekkes spesielt fram i artikkelen: autonomi, korpsånd (profesjonstilknyttede yrkesnormer) og kunnskapsbase.

Til forskjell fra medarbeidere i uniprofesjonelle organisasjoner har multiprofesjonelle medarbeidere også kunnskaper knyttet til organisasjonens mål, rammer og allmenne funksjoner. Denne kunnskapen blir betegnet som omverdenskunnskap.

I følge Berg ser det ut for at organisasjoner som er preget av målstyring og rammestyring legger til rette for betydelig grad av autonomi og dermed for utvikling av en multiprofesjonell organisasjon der både generalistfunksjonen og spesialistfunksjonen hos medarbeiderne må tas i bruk for at organisasjonen skal fungere.

Om organisasjonen er uniprofesjonell eller multiprofesjonell får konsekvenser for hva et utviklingsarbeid vil innebære. Multiprofesjonelt utviklingsarbeid innebærer: innsats for å få ulike profesjoner til å fungere sammen, arbeidsoppgavene er gjerne knyttet til hele organisasjonens mål, en er opptatt av å bruke det eksisterende handlingsrommet i størst mulig grad (grensesøkende), en tar stilling til innhold og betydning av organisasjonens mål og rammer.

Den kjerneaktiviteten som binder sammen de ulike profesjonene i et felles forum er den pedagogiske samtalen. Det er snakk om en argumenterende samtale der en ikke har kunnskapen på forhånd. En utveksler argument kritisk og rasjonelt. Påstander blir bekreftet eller avkreftet. I den pedagogiske samtalen er det viktig å vise hvordan en er kommet fram til oppfatningen sin. Denne form for samtale forutsetter at deltakerne deler en språklig referanseramme som kan tjene som redskap for felles utveksling av argument. Gjennom refleksjon og problematisering som fortsetter over tid skjer det en læring.

Et spennende og aktuelt spørsmål og emne for den pedagogiske samtalen er hvorfor arbeidet er organisert slik det er og ikke annerledes. Gjennom en slik samtale kan en nærme seg organisasjonens felles kjerneproblem. Et annet emne for den profesjonelle samtalen kan være å avklare og prøve å få tak i de grunnleggende verdiene som ligger til grunn for organisasjonens eksistens.

Gunnar Berg nevner forskningssirkelen som en velegnet ramme for den pedagogiske samtalen. Målet for samtalen er ikke nødvendigvis å løse et opplevd problem, men heller å belyse det fra flest mulig synsvinkler og dermed øke kunnskapen om det. Hensikten med den kunnskapen en slik utvikler i multiprofesjonelle organisasjoner er å få begrep om verden slik at vi kan forstå den og forandre den.

Den profesjonelle samtalen er en viktig del av organisasjonens kvalitetsarbeid. En av ledelsens viktigste oppgaver er å skape og legge til rette for møteplasser mellom medarbeiderne.

Refleksjon og vurdering:

Det har vært nødvendig for meg å skrive så pass mye om hva Bergs kapittel handler om fordi jeg har ønsket å ha et notat som jeg kan dvele videre ved i arbeidet mitt.

I Norge er vi nå igang med en reform av hele grunnopplæringen. Sentralt står en rekke basisferdigheter som elevene skal ha. De skal kunne uttrykke seg muntlig, uttrykke seg skriftlig, kunne lese, kunne regne og kunne bruke digitale hjelpemidler, kunne kommunisere på engelsk, kunne bruke ulike læringstrategier, kunne hente fram motivasjon og ha sosial kompetanse. I den nye læreplanen blir det understreket at innsatsen for å utvikle disse basisferdighetene skal foregå i alle fag. Slik jeg ser det, er det innenfor rammen av en multiprofesjonell organisasjon at vi kan lykkes med det.

I samtaler med kolleger sier jeg ofte at hver enkelt av oss som har en gruppe elever sammen har like stort ansvar for at elevene utvikler en helhetlig kompetanse og at ingen av oss har mindre ansvar enn andre for å skape et læringsmiljø der det er mulig. For noen av kollegaene mine er det søt musikk å høre dette, for andre er det en provokasjon.

I refleksjonen vender jeg stadig tilbake til de indre grensene som kulturen på arbeidsplassen min utgjør. Skolen har en lang historie fra den en gang startet som skole for vordende husmødre under en streng og myndig rektor som innprentet respekt, høflighet, orden, renslighet til i dag da den er en skole med stor rekruttering til yrkesutdanninger innen helse og mat- og restaurantfag.

Jeg tror noe av det første vi må gjøre er å innføre en samtalepraksis der vi er innstilt på å arbeide gjennom flere møter med å belyse problemer og utfordringer som vi opplever i arbeidet sammen med elevene. I dag tar vi nok opp problemer, men vi er raske til å trekke konklusjoner. Som oftest samsvarer konklusjonene med de forklaringene vi allerede gjennom flere år har hatt når det gjelder hvordan elever er og hvorfor de ikke kan tilpasse seg det vi tilbyr dem.

En viktig del av en ny samtalepraksis gjelder også å oppøve evnen til å leve med uløste problemer og å gi hverandre rom til å undres, være usikker, ikke vite rett svar, kanskje hjelpe hverandre til å sette ord på det vi aner og ikke klarer å uttrykke klart, selv om det betyr at jeg hjelper en kollega fram til tanker som jeg er grunnleggende uenig i.

Da vi for noen år siden fikk en endring i lærernes arbeidstidsordning slik at vi fikk mer tid da vi måtte være tilstede på skolen, var det mange som reagerte negativt og så på det som et inngrep i lærernes profesjonelle frihet. Det er paradoksalt at vi på den ene siden ønsker å markere oss og vinne anerkjennelse for vår profesjonalitet, mens vi på den andre siden ikke klarte å se den muligheten større binding av arbeidstiden ga oss til å skape møteplasser der vi kunne utvikle den pedagogiske samtalen.

Det er spennende å tenke seg at refleksjonene vi har sammen kan hente næring fra forskning eller fra erfaringer på andre skoler.

Min egen profesjonalitet blir målt i forhold til om jeg er i stand til å være en god samtalepartner for kollegene mine, og om jeg kan utvikle en innsikt og en holdning til kunnskapsutvikling som gjør det enklere å våge å stille spørsmål ved det jeg alltid har tatt for gitt.